Bozo

Vi fikk Bozo da han bare var en liten mopsvalp, og sønnen min Duke var bare sju år gammel. Bozo ble fort kjent som "stormvalpen", for nesten med en gang vi hadde fått ham, leverte vi ham til en hundeskole i Molde. Akkurat da han var klar til å komme hjem igjen, slo en kraftig høststorm inn over kysten, veiene ble stengt, og Bozo måtte bli på hundeskolen en ekstra uke. For en tapper liten gutt han var.
Til slutt kunne vi hente ham og ta ham med hjem, og det er vel unødvendig å si at han var utrolig godt trent. Han kunne sitte, bli, gå pent ved fot, og han var helt stueren og vant til bur. Vi hadde egentlig aldri problemer med Bozo, selv ikke senere i livet da han ble både blind og døv.
Han var en så kjærlig liten fyr. Om kvelden, etter en skikkelig "mopsmassasje", krøp han under dyna, slik jeg etter hvert har forstått at mange mopser gjør. Han gikk noen runder, så falt han ned på plass og presset seg inntil meg, pustet et dypt, fornøyd sukk, og det var alt jeg trengte for å sovne. Han sov gjennom hele natten, og den eneste gangen han egentlig var litt masete og krevende, var når han ville ha MAT – som i praksis betydde hele tiden.
Bozo hadde noen hudallergier, så de siste årene laget vi hjemmelaget mat til ham. Eksmannen min, Marc, har vært en fantastisk omsorgsperson for Bozo, spesielt i fjor da jeg fikk alvorlige helseproblemer og ikke lenger klarte å ta meg av ham selv. Det er takket være Marc og den kjærlige, utrettelige omsorgen hans at Bozo kunne få det siste året sitt med så høy livskvalitet som overhodet mulig.
Da helt grunnleggende ting begynte å gjøre vondt og ble for vanskelig for Bozo, tok vi den tunge beslutningen om å kontakte en veterinær som kunne hjelpe ham til en rolig og verdig avslutning hjemme. De gjorde en ufattelig vanskelig opplevelse bittelitt mindre tung, og for det er jeg evig takknemlig.
Jeg kommer til å savne den lille gutten min hver eneste dag. Jeg ser for meg hvordan han ligger under epletreet i hagen der vi begravde ham, og tenker på hvor høyt han var elsket – og hvor høyt han fortsatt er elsket. Han var det beste som noen gang har hendt meg, og han ga meg år etter år etter år med ubetinget kjærlighet.
Det er rart, for jeg tror egentlig ikke på himmel eller helvete, men jeg tror på Regnbuebroen. Jeg liker å tenke på at min søte lille mopsgutt leker i skyene med alle hundevennene sine.
Farvel, min kjære lille Stinky Boy. Mamma elsker deg for alltid, og jeg vil alltid huske at det lille hodet ditt luktet som nybakte småkaker eller brownies. Jeg kommer til å savne det – sammen med tusen andre små ting som bare var deg. Jeg elsker deg så høyt, og jeg vil aldri, aldri glemme deg.