Angel

I dag fikk jeg la min lille, min kjære, jenta mi – Angel – hvile. I 14 år var hun det eneste helt faste i livet mitt: fra en livlig seks måneder gammel valp som elsket å tygge på sko og finne veien ut av hagen da vi bodde i Lier, ofte på tokt sammen med «søsteren» sin, til en omsorgsfull flokk-mamma som tok vare på tre dachser og en litt nevrotisk welsh corgi-blanding – og til slutt min venn gjennom både tunge og gode tider. Hun ga meg så mye glede i alle de årene. Kanskje er det nettopp derfor det er så vanskelig å si farvel i dag. For litt under et år siden fikk hun diagnosen kreft i nesa, men det stoppet henne ikke fra å leve livet hun ønsket og fortjente – og fra å gi oss gleden av nærværet hennes. Selv da hun bare kunne puste gjennom ett nesebor. Heller ikke artrosen i beina, som ofte fikk henne til å se ut som Bambi på isen når hun skulle reise seg. Ærlig talt gjorde det nok mer vondt å se for meg enn det plaget henne. Og etter all den anstrengelsen ventet det alltid litt mat – noe som i ettertid sikkert bidro til at hun ble litt rund. Alt dette bremset henne, men det stoppet henne aldri. Jeg tror hun ville bevise for veterinæren at han tok feil da han forsøkte å anslå hvor lenge hun kunne ha god livskvalitet – og det klarte hun. Til slutt var det ikke diagnosene som felte henne (i hvert fall ikke direkte), men at hun rett og slett var så trøtt etter fjorten lange, men gode år med å passe på meg. Hadde jeg insistert, kunne hun kanskje holdt ut litt til, men de siste dagene ble det tydelig at tiden var inne: å la henne sove en siste gang i sola – der hun elsket å ligge. Angel, jeg elsker deg, og jeg kommer til å savne deg mer enn ord kan si.