London
0
London levde et langt og lykkelig liv – nesten 11 år. På søndag tapte han til slutt kampen mot nyresykdom og hjertemislyd. Han døde i armene mine, liggende i sofaen. Det lille hodet hans hvilte i hånden min, blikket festet i mitt. Jeg sa hvor høyt jeg elsker ham, takket ham – og til slutt ulte han til meg. Jeg liker å tro at han sa: Jeg elsker deg. Takk for alt. Nå trenger jeg å hvile.
Jeg vet han ser etter oss fra et sted over oss, og at han alltid bærer hjertet mitt med seg. Det vil ikke gå en eneste dag uten at jeg tenker på ham, savner ham og sier at jeg elsker ham.
Jeg fikk London siste året på videregående – og i ti år var han skyggen min. Da jeg hentet ham første gang, hadde han aldri sittet i bil; midtveis kastet han opp overalt, og i det øyeblikket skjønte både han og jeg at jeg kom til å ta vare på ham – alltid.
Jeg har alltid hatt en svakhet for alt som er britisk, så navnet London kom naturlig. Han var en reisende hund: vi flyttet gjennom flere steder – Bodø, Ålesund, Lillehammer, Moss – og til slutt Sandefjord. Uansett hvor vi bodde, gjorde han stedet til sitt.
Jeg vil for alltid savne hvordan han voktet leiligheten og soverommet, hvordan han krøllet seg inntil meg på sofaen og i senga, og hvordan han fulgte meg rom til rom som en liten skygge. Verden min kretset rundt ham.
Han var bortskjemt og elsket, mer enn “bare en hund” – han var barnet mitt. Han elsket beef jerky(og egentlig alt jeg eller Kai spiste),elsket lange koseøkter i knehasen, og når vi sa «hadet-hadet» gikk han i hundre sirkler. Når Kai dro, stod han og bjeffet av opphisselse. Han likte stillheten under senga, og putene mine var alltid hans. Mot slutten fikk han en lillesøster som heter Lanie – den første hunden han ikke mislikte eller bjeffet på. London lærte henne alt, og i dag ser jeg så mye av ham i henne.
Han vil for alltid være min lille mann, og jeg vil alltid synge favorittsangene hans for ham.
Skriv en kondolanse