Happy

Happy var ikke en hvilken som helst terrier eller dvergschnauser. Hun levde et luksusliv helt fra starten – født og oppvokst på en liten «schnauzer-himmelgård» på Vestlandet, der hun raskt ble valgt som den fineste i kullet og fikk navnet fra familiens matriark: «Daree’s Magic Treasure», også kalt Happy. Hun eide utstillingsringen og ga verden de flotteste valpene. På dagtid var hun den mest omsorgsfulle og beskyttende mammaen, og om natten sov hun i en opphøyd liten seng. Hun trengte ikke å lære å gå i bånd eller opp og ned trapper før hun var fem år gammel – ganske enkelt fordi hun ble båret overalt.

Da Happy var fem, var hun klar for pensjonisttilværelse. Hun ble en ung kvinnes ultimate følgesvenn de neste åtte årene. Hun fulgte henne gjennom noen av de mest livsforandrende årene. Man kan nesten si at Happy selv oppnådde alt dette sammen med mennesket sitt: hun var med på å starte og fullføre videre studier, på flyttelass mellom fylker og byer, på avstandsforhold, familieselskaper, sorger og farvel, nye vennskap, jobbstress og jobbgledens oppturer, bryllup, fjellturer og eventyr på Vestlandet, flyreiser opp og ned langs norskekysten, og på å bli kjent med både mennesker og firbeinte venner – helt til hun til slutt fikk være med på å introdusere både en valp og en menneskebaby i den lille familien.

Happy var alltid plettfri og populær blant vennene og familien til den unge kvinnen. Så populær at folk ofte spurte «hvordan går det med Happy nå for tiden», som om hun var en vellykket datter. Happy hadde mange kallenavn i tillegg til «Happy dog»: noen ganger ble hun kalt Hapster, noen ganger CatDog, noen ganger Happiness og noen ganger Queen B – og man kunne være ganske kreativ med hva B sto for. Favorittvennene hennes gjennom årene inkluderte Bednarek-familiens dvergschnausere, Schaefer-familiens hunder, en samboerkatt som het Harrison og en hel flokk med høner i nabolaget hennes på vestsiden av Bergen.

Happy var aldri spesielt opptatt av leker, men hun elsket godbiter – like mye som smaken av fingrene dine. Hun kunne rydde bort et helt festmåltid før du rakk å kjenne lukten av kalkunen og rundstykkene. Hun var en fryktløs liten vandrer som aldri lot være å bjeffe et «hei» og gjerne overså navnet sitt hvis det fantes et eventyr rundt neste sving. Hun levde for lange turer, og hun gikk med deg helt til sålene på skoene dine nesten ga etter. Hun var alltid den første som kapret et fang og den siste som ville legge seg om kvelden, slik at hun kunne bli båret til tronen sin. Mot slutten var hun en tannløs, småsnorkende liten skjønnhet som ingen egentlig hadde lyst til å kysse på munnen – men alle klemte henne hardt, fordi hun var selve essensen av kjærlighet og Happiness.

De siste fire månedene av livet var Happy tilbake på «schnauzer-himmelen» på gården på Vestlandet. Hun ble gjenforent med sin første menneske-mamma, som overøst henne med kjærlighet og gledestårer over å ha henne hos seg igjen. «Happy dog var lett å elske», sier begge mødrene hennes – selv i høy alder, litt tunghørt og med en hoppende, gammel-god stil i steget.

Hun fikk egentlig englevingene sine for mange år siden, fordi hun rørte ved og passet på så mange mennesker her på jorden. På en fredelig søndag, tretten og et halvt år gammel, kjente Happy at føttene og beina hennes var slitne, og at hun trengte vingene for å bære seg hjem til perleporten. Helt til siste dag holdt hun det gående, men etter å ha delt ferske brownies, potetgull og de myke putene i sengen, var hun klar til å si farvel.

Vi kommer alle til å savne deg, lille venn, vår Happy dog.