Til kjærlig minne om vår Sadie-jente. Hun vil alltid leve videre i hjertene og minnene våre. Sadie var et fullverdig familiemedlem, langt mer enn bare et kjæledyr. Sadie, vi kommer til å savne deg. Vi er så glade i deg, jenta vår.

Celina var den søteste og mildeste lille jenta, og hun vil bli dypt savnet for alltid. Hun var den lille følgesvennen min som alltid var i nærheten, fulgte meg fra rom til rom og fylte hjemmet med ro. Hun var forsiktig, tålmodig og uendelig god – en av de sjeldne hundene som bare vil være nær, uten å kreve noe tilbake. Jeg savner henne mer enn ord kan beskrive. Sov godt, lille venn. — Eirik

Happy var født til å regjere over små schnauzere – og over hjertene til alle hun møtte. Hun var så mild og intuitiv en dronning som man kan tenke seg. Fra første stund levde hun som en liten dronning, og gjennom tretten og et halvt år rakk hun å sette spor i livene til to mødre, en hel familie og utallige venner, både mennesker og dyr. Hun var alltid feilfri i væremåten, alltid populær, og ofte fikk jeg spørsmålet «hvordan går det med Happy om dagen» som om hun var en voksen, velfungerende datter. Happy var min perfekte følgesvenn: hun gikk ved siden av meg gjennom studier, flyttinger, nye jobber, store feiringer, sorger og farvel, fjellturer og eventyr langs kysten, og til slutt gjennom både valp og menneskebaby som kom inn i familien. Hun var alltid den første til å kapre fanget ditt og den siste som ville legge seg om kvelden, så hun kunne bli båret til tronen sin. Til slutt, på en stille søndag, kjente hun at bena og potene var slitne. Etter ferske brownies, potetgull og myke puter i sengen, fikk hun endelig hvile og la vingene bære henne hjem. Happy hund var selve essensen av kjærlighet og glede. Vi kommer alle til å savne deg, lille venn, vår Happy dog.

Familien min og jeg vil oppriktig takke dere for den utrolige vennligheten og omsorgen dere viste for den gode gutten vår, Buddy. Dere aner ikke hvor stor lettelse det er å vite at han fikk gå bort stille og uten smerter, hjemme, sammen med sine mennesker, kattene sine og alt som var kjent for ham. Dere hjalp ikke bare Buddy rolig inn i søvnen på en fredelig og vakker måte, dere ga oss også ro i hjertet når vi tenker på de aller siste øyeblikkene hans her på jorden. Gud velsigne dr. Bates og alle som hjelper familier på denne måten. Joe, Bridgit og Harry og Buddys katter Mittens og Olive Bærum

Lørdag 14. mars klokken 18.13 tok «onkel» Balder sitt siste pust. Det var et vakkert, men hjerteskjærende øyeblikk, fylt av kos, kyss og stille «jeg er så glad i deg», mens vi lyttet til Israel Kamakawiwo'oles versjon av Somewhere Over the Rainbow. Han sovnet stille inn, omgitt av mamma, pappa og «søster». Tusen takk, Balder. For at du var kosekameraten min. For at du var den som helte hjertet mitt da ingenting annet hjalp. For at du alltid var pappas beste venn og mammas trofaste følgesvenn. Du var Jacksons beste kompis, Bennetts milde «barnevakt» og den beste pels-broren en jente kunne ønsket seg. «Søster» kommer til å savne deg så uendelig mye. Jeg kommer til å savne hvor pratsom du ble hver gang vi skulle gå ut av huset, og hvordan du alltid ville leke dra-leken, selv om du nesten kunne rive skulderen min ut av ledd fordi du var så stor og sterk. Jeg kommer til å savne at jeg spør «Hvor er Balder?» ved middagsbordet, og at du da legger hodet ditt på låret mitt, alltid klar til å fange en liten bit fra tallerkenen min. Du ga oss så mye mer enn vi noen gang kunne gi deg tilbake. Kjærligheten din til familien var uten ende. Du var min milde kjempe. Jeg kommer til å savne deg for alltid og elske deg for alltid. Hjertet mitt er knust. Vi sees på den andre siden, gutten min.

Alle som møtte Bozo, husket ham. De husket ham fordi han hadde et søtt, litt tullete ansikt og en herlig goofy personlighet. Jeg var så stolt over å få være en av "menneskene" hans sammen med Marc og Duke, og å dele privilegiet det var å passe på Bozo, leke med ham og sørge for at han fikk det beste livet han kunne ha. Han var hos oss i nesten femten år, og i hele den tiden fylte han hjemmet med varme, latter og de små, faste rutinene som bare han kunne ha. Når jeg tenker tilbake, kjenner jeg at vi faktisk gjorde en ganske god jobb – og han ga oss langt mer tilbake enn vi noen gang kunne gi ham. Jeg savner den lille gutten min hver eneste dag, og jeg bærer ham med meg i alt jeg gjør. Bozo kommer alltid til å være min lille Stinky Boy, og potemerket hans i hjertet mitt vil aldri forsvinne.

London levde et langt og lykkelig liv – nesten 11 år. På søndag tapte han til slutt kampen mot nyresykdom og hjertemislyd. Han døde i armene mine, liggende i sofaen. Det lille hodet hans hvilte i hånden min, blikket festet i mitt. Jeg sa hvor høyt jeg elsker ham, takket ham – og til slutt ulte han til meg. Jeg liker å tro at han sa: Jeg elsker deg. Takk for alt. Nå trenger jeg å hvile. Jeg vet han ser etter oss fra et sted over oss, og at han alltid bærer hjertet mitt med seg. Det vil ikke gå en eneste dag uten at jeg tenker på ham, savner ham og sier at jeg elsker ham.

Hjertene våre verker fortsatt av savn, og stille tårer finner fortsatt veien. Hva det egentlig betydde å miste deg, kan ingen utenfra fullt ut forstå.

I dag fikk jeg la min lille, min kjære, jenta mi – Angel – hvile. I 14 år var hun det eneste helt faste i livet mitt: fra en livlig seks måneder gammel valp som elsket å tygge på sko og finne veien ut av hagen da vi bodde i Lier, ofte på tokt sammen med «søsteren» sin, til en omsorgsfull flokk-mamma som tok vare på tre dachser og en litt nevrotisk welsh corgi-blanding – og til slutt min venn gjennom både tunge og gode tider. Hun ga meg så mye glede i alle de årene. Kanskje er det nettopp derfor det er så vanskelig å si farvel i dag. For litt under et år siden fikk hun diagnosen kreft i nesa, men det stoppet henne ikke fra å leve livet hun ønsket og fortjente – og fra å gi oss gleden av nærværet hennes. Selv da hun bare kunne puste gjennom ett nesebor. Heller ikke artrosen i beina, som ofte fikk henne til å se ut som Bambi på isen når hun skulle reise seg. Ærlig talt gjorde det nok mer vondt å se for meg enn det plaget henne. Og etter all den anstrengelsen ventet det alltid litt mat – noe som i ettertid sikkert bidro til at hun ble litt rund. Alt dette bremset henne, men det stoppet henne aldri. Jeg tror hun ville bevise for veterinæren at han tok feil da han forsøkte å anslå hvor lenge hun kunne ha god livskvalitet – og det klarte hun. Til slutt var det ikke diagnosene som felte henne (i hvert fall ikke direkte), men at hun rett og slett var så trøtt etter fjorten lange, men gode år med å passe på meg. Hadde jeg insistert, kunne hun kanskje holdt ut litt til, men de siste dagene ble det tydelig at tiden var inne: å la henne sove en siste gang i sola – der hun elsket å ligge. Angel, jeg elsker deg, og jeg kommer til å savne deg mer enn ord kan si.